Steinen ble satt opp på Giske til minne om Arnmod som deltok i slaget mot Jomsvikingene.  Denne Arnmod var antakeligvis far til Arne, far til Arnesønnene, som skulle kjempe på begge sider i slaget på Stiklestad.

Den utrolige historien starter ved at handelsmannen Ole Strøm kjøpte handelsstedet Brunholmen.  Etter hvert kjøpte han også handelsstedet på Giske.  Selve handelshuset ble flyttet over til Brunholmen og ble der residensen til Strøm.  Etter Strøms død gikk handelsstedet over på andre hender.  Her kommer sakfører Møller inn i bildet.  Han sitter ensom i sin villa oppe i Einarvika  etter at konen hadde fått psykiske problemer og blitt innlagt på asyl.  Den eneste han hadde til å trøste seg med var fuglehunden sin.  Det gikk ikke bedre enn at også hunden døde fra den ulykkelige sakfører Møller.  For å hedre minnet til sin kjære hund dro Møller til Giske og kjøpte bautasteinen på Ørnehaugen for en slikk og ingenting.  Han fikk den fraktet med båt over til Ålesund og opp i Einarvika.  Der stod den i mange år til minne om hans kjære hund som hadde gått heden.

Sakfører Møller fikk seg etter hvert en sorenskriverstilling en annen plass på Sunnmøre, men bautasteinen ble stående fortsatt i hagen i Einarvika.  

Så kom brannen i 1904 og huset brente ned, men steinen forble inntakt.  Enkefru Devold, som var den som nå eide eiendommen, ville bygge opp igjen en staselig villa på tomten, men bautasteinen var hun overhode ikke interessert i.  Etter litt frem og tilbake havnet steinen på Aalesund Museum der den ble plassert liggende utendørs, og gikk litt etter litt i glemmeboken.

På begynnelsen av 1950-tallet begynte folk på Giske å etterlyse steinen.  Noen hadde hørt om steinen fra eldre på øya, og nå ville de ha steinen tilbake der den hørt hjemme.  Steinen ble etterlyst gjennom Sunnmørsposten, og ved en tilfeldighet leste en utflyttet ålesunder bosatt på sørvestlandet om den forsvunne steinen.  Han husket fra sin barndom hjemme i Ålesund at faren fortalte om at han hadde vært med på å flytte bautasteinen fra enkefru Devolds hage og opp på museet.  Nå begynte det å skje ting.  Museumsfolkene på Grimmerhaugen gjorde undersøkelser i sin egen hage, og ganske riktig, der lå den gamle bautasteinen like bak låven.  Ikke nok med det, men steinen var også registrert inn i museets arkiver med både navn og nummer.

Giskefolket fikk dermed steinen sin tilbake på Ørnehaugen, og hvis det ikke har dukket opp en ny ensom sakfører med en hund som har gått heden - ja da står den der enda.

Publisert av Jan Heggem 23. januar 2019